San-folkets rike

Her om dagen tenkte jeg at det hadde kommet mer insekter i det siste, og da fløy det like gjerne ei flue langt opp i nesen min. Da jeg fikk den ut, så jeg at den dessverre hadde gått av med døden. Til tross for denne tragiske episoden, er ting bra i Tsumkwe. Jeg har ikke bare hatt besøk fra fluenes herre, jeg har også hatt besøk av snegler. Men jeg håper de nå har forlatt kroppen for godt. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk spiser snegler, og gjør det fremdeles ikke, etter at jeg ble invitert på den lokale lodgen, og ble servert snegler i hvitløkskremsaus. Holy McRonny. Jaja, jeg spiste uten å stille spørsmål. Og for å runde av seksjonen om reptiler, insekter og andre krypdyr, avslutter jeg med å nevne at jeg her om dagen måtte uskadeliggjøre en liten slange som lå og godtet seg foran porten til huset ’mitt’. Sneglespiseentusiasten som serverte meg de nydelige sneglene syntes dette var uhørt, da vedkommende elsker alle dyr. Jeg synes også at slanger, i likhet med haier, er veldig søte, men på en viss avstand da kanskje. Uansett. Jeg har gjort andre ting også. Vært i Omatako og drevet med idrett og soving i telt. Omatako er en liten plass, med et fint skoleområde og en høylytt og brei matrone. Jeg har også vært i Rundu på ei turnering for jenter. Kom vel ca. 300 jenter, og turneringa var vellykka. Her om dagen dro Gerrie og jeg ut i bushen, da han driver på med mye forskjellig, blant annet bytter han matvarer mot kunsten han selger i kirkens kunstbutikk. På denne måten får San-folket mat, og blir sysselsatt. Her i ’by-by-byen min’, bor det mennesker fra mange ulike ’stammer’, men der i bushen bor det bare San-folk. Neste uke skal jeg dra til skolen som ligger der. Den har to lærere og like mange elever. Neida, den har flere elever.
Problemet med min og Gerries tur ut i bushen var, som jeg glemte å nevne, at bakakslingen på bilen knakk, slik at jeg og noen andre måtte dytte bilen noen hundre meter, før Gerrie selv klatret opp i et tre, fikk dekning, og kontaktet en kar som kunne hente oss. Men turen ut i San-folkets rike var uansett fin, og jeg vet at det ikke finnes noen andre mennesker som dette folket andre steder på kloden. Jeg har selv lært meg noen få ord, på tross av at klikkingen er ei stor utfordring: god morgen, hvordan går det, flott og takk. Og et par til.
Jaja, håper dere har det bra, at kaffen er sterk og god og at veden er tørr.

Om to uker får jeg besøk fra Namsskogan, Omatjete og Rundu. Det blir veldig bra!

Kulan s’nær!

Under Afrikas Himmel

Det nord-østlige Namibia er nå varmt. I går trodde jeg regnet skulle komme, da det lynte heftig i horisonten, men det er fortsatt klar himmel.
Helga i Windhoek var travel, men bra. Vi evaluerte de to første månedene og det var hyggelig å treffe igjen de andre frivillige og høre om deres erfaringer.
Siden sist har jeg også vært på konferansen i Kleindobe, der en del San-folk møttes for å diskutere ulike ting i lokalsamfunnet, bl.a hvem som skulle få beholde jobbene sine, og hvem som måtte vike plassen. I tillegg er det et tema at Herreroene i nabolandsbyen har klipt over gjerdet og ført kyrne sine over hit på grunn av bedre beite.
Den helga var det også begravelse her, med gnu-slakting i oppkjørselen og musikk og dans hele natta lang. Jeg deltok ikke i nattas ete- og danse-gilde, men sov som en stein.
Det har også blitt dannet et nytt fotball-lag her, med det klingende navnet ’Golden Stars’.
Sweeper er ennå foretrukket fremfor flat firer, noe som bloggens redaksjon vil prøve å gjøre noe med fortest mulig.
Ennå ikke noen elefantobservasjoner, til tross for at jeg satt og speidet ved et vannhull i et par timer, en søndag for et par helger siden. Det eneste vi så var gribber. Men det må sies at jeg så noen flotte baobab-trær, områdets eneste åser og var ved grensa til Botswana.

I helga blir det treningskamp og klimpring på min nye (bittelille) gitar.

Og kanskje et par episoder av ’True Blood’.

Het`n mooi dag!

Skolestart og varmere vær..

Siden sist har skolen startet opp igjen i Tsumkwe. Dette medfører at mange flere har kommet og drevet idrett om ettermiddagene. Onsdag var det også åpning av den nye barneskolen her, og det kom en god del folk til åpningsseremonien. Gerrie, som jeg bor hos, utdanner seg for å bli pastor, og han åpnet det hele med en preken på det lokale språket. Dette var for meg høydepunktet, sammen med kulturinnslagene, da de statssendte var mer opptatt av å prate om sin egen fortreffelighet, mens disse innslagene var til, og av, folket skolen virkelig er bygget for. Skolen er for øvrig bygget med kinesiske midler, og er en Kina – Namibia friendship school.
Jeg har nå vært over en måned her, og jeg må si at ukene flyr fort unna. I helgene slapper jeg mest av, selv om det denne helga ble spilt treningskamp mellom Safari Young Ones og skolelaget.

For et par uker siden ble det drept en slange utenfor huset her. Det viste seg senere at den ikke var giftig. I tillegg har det gått med èn kakkerlakk og en del mus etter hvert som jeg har blitt mer beslutningsdyktig.
Forrige uke var det også fullmåne, og det var ikke så altfor mørkt å gå ute etter at elektrisiteten ble slått av om kvelden. Nå er ikke månen å se på himmelen, og det er helt mørkt og stille ute, bortsett fra spredte bjeff og musikken fra barene.
Denne uka skal det være et møte i en av landsbyene utenfor Tsumkwe, og jeg skal prøve å komme meg dit i slutten av uka. På den måten kan jeg treffe folk fra de ulike landsbyene og informere om hvem jeg er og hva jeg driver med.

Om 2,5 uke drar jeg en langhelg til Windhoek på workshop, men frem til da blir jeg her og fortsetter med det jeg har begynt på.

Begynner å bli bra klestørk her nå.

Ha en fin dag!

…er igang

Oppholdet i Tsumkwe er nå godt i gang, og denne uken har vi startet med litt idrettsaktiviteter. I går kom det til og med en ridende på et esel til volleyballtreningen. Selv om Tsumkwe ligger 4 timer unna nærmeste by, føler jeg meg ikke isolert. Landsbyen har det meste, og selv om internettet er litt tregt, fungerer dette også fint i morgentimene. Forrige uke tok Gerrie, faren i huset, rifla fatt og dro på gnu-jakt. Hans jakt var vellykket. I natt måtte også jeg ut på jakt, etter at jeg våknet opp klokken tre på natten av at jeg hadde selskap i senga. Den lille musa var absolutt ikke fanget, selv om høyden ned sikkert var ti ganger dens egen. Den bare spratt opp i lufta, uredd for høyden, og landet fjellstøtt på gulvet. Men dette, kall det tigerspranget, satte meg ikke ut av spill, og jeg pilte etter med hodelykt og sandal. Etter noen minutters jakt, måtte jeg derimot vende slukøret tilbake til senga. Men de neste timene sov jeg uforstyrret.

Ettermiddagene blir altså for tiden brukt til enten volleyball eller fotball. Og kveldene tilbringes klistret foran skjermen, sammen med den fantastiske, mexicanske dramaserien `Lorenzo`s wife`. Sjelden har vel dubbing fungert så bra som i dette tilfellet, og jeg må si at serien har det meste. Mandag kveld viste også NBC, den nasjonale tv-kanalen, Liverpool – Aston Villa direkte. Jeg gledet meg skikkelig til å se årets første Liverpool-kamp for mitt vedkommende, men forsvant inn på rommet med halen mellom beina like etter kampslutt. Heldigvis var det hele fort fortrengt.

Ellers er det te, bok og solskinn. Og peanøttsmør.

Opuwo – Oshakati – Oshikango – Rundu – Grootfontein – Tsumkwe

Etter noen fine dager i Opuwo, gikk turen videre til den nokså store byen Oshakati, hovedsetet i nord. Bodde greit og spiste pitsa. Etter ei natt der, kjørte vi videre til Oshikango og Rundu. Oshikango er en by på grensen til Angola, og en virkelig melting pot. Lange rekker av trailere står på vent for å kjøre til Angola med billige varer, og mennesker går hele tiden over grensa med store kurver. Selve byen har nesten blitt kinesisk, Namibia Dragon City. Fra Oshikango til Rundu ventet nærmere 400 km med sandvei. Selv om vi kjørte en hvit Toyota, som er mer enn vanlig i landet, punkterte vi vel halvveis. Men vi var effektive dekkskiftere, og Isa fant til og med hjulkapselen.
Rundu er en fin by som har det meste. De to siste nettene der bodde vi meget fint, rett ved grenseelva. Selv om det ikke ble tur over grensa denne gangen, håper jeg anledningen vil by seg igjen.
Før vi tok fatt på grusveien til Tsumkwe, kjørte vi innom Grootfontein for å fylle drivstoff på bil og kanne, siden det ikke alltid er bensin å skaffe her. Og sent utpå lørdags ettermiddag kom vi hit. Jeg bor nå sammen med en hyggelig familie i et stort og fint hus. Hadde første dag i min nye jobb på idrettskontoret her i dag. Tsumkwe er et lite tettsted, men blir sakte, men sikkert større. Aggregater forsyner stedet med elektrisitet, så for å spare, er strømmen borte fra 14 til 17 og fra 22 til 06. Jeg har fått en flott velkomst her og har allerede møtt mange hyggelige folk. Og med litt øving lærer jeg meg kanskje ei setning eller to på det lokale språket.

Har glemt å gå med sokker i sandalene, så har fått sandalskille.

Windhoek – Khorixas – Opuwo

Nå er jeg i Himbaland. Etter vi la ut på de utrolig snorrette veiene her i landet, har vi vært innom Khorixas, en ganske stor by med sine egne Khorixas-taxier, nemlig kjerre dradd av tre eseler.
Selv om sjåføren hardnakket påsto at han så en elefant mellom Khorixas og Opuwo, har jeg vanskelig for å tro det, da jeg speidet hele veien, bortsett fra de fem minuttene jeg studerte innsiden av øylokkene.
Her Opuwo bor himbaene, dimbaene og herreroene. Det er utrolig fascinerende å se himbaene rundt om i gatene her, kledd i lær fra geit og rød etter å ha smurt seg inn i en blanding av dyrefett og en spesiell type knust stein, som beskytter både mot varme og kulde.

Bor nå i kjelleren hos en prest, og drar videre mot Ohasakati i morgen.
Etter Oshakati venter Rundu i nord-øst, der ei elv danner grensen over til Angola.

Alt vel!

http://en.wikipedia.org/wiki/Himba

Land of the Brave

Ei uke med kursing i Windhoek er over, og nå venter 3 uker med kjøring i nordlige del av landet. Folk settes av ulike steder, og jeg blir satt av sist, i Tsumkwe i nord-øst. Der skal jeg tilbringe de neste 10-11 månedene sammen med San-folket, ikke så langt fra grensen til Botswana. Og jeg kan ikke klage! Sovepose og gassbrenner er på plass, så nå mangler bare tomatbønnene. Men det må sies at de aller fleste nettene skal tilbringes under ei dyne i ei seng.

Windhoek er en fin og ren by, og man finner det man trenger og litt til.
Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at jeg ikke blir straight edge vegan i løpet av året. Kjøtt har vært en viktig del av kostholdet siden jeg kom hit. Spiste sauetunge idag, om enn ikke så store mengder. Retten kan best beskrives som smalahoves namibiske bror.
Skulle egentlig til Tsumkwe i morgen, men ruta blei vendt som et speil, og dermed får jeg sjansen til å se store deler av nord.
I Tsumkwe skal jeg drive med idrett i skole og etter skoletid, og reise litt til skoler i området rundt, i tillegg til en del andre idrettsrelaterte oppgaver.

Idag påførte hr.Hoff, Øystein meg en søt kul i panna i en runde med paintball.
Hr.Paulsen, Sverre lyser som vanlig opp sine omgivelser med sitt blide åsyn. Han forlater åstedet i morgen han også, og skal søke idretts- og utviklingslykken i rurale strøk han med, nærmere bestemt Omatjete (som du btw ikke finner i Lonely Planet).

Murakami, trailercap og imitert slangeskinn.

It`s proper!

Cape Town – Windhoek

De 16 foerste dagen her har vaert fylt med forelesninger, icebreakers og facilitering.. Men mest av alt mange trivelige folk og smilende ansikt. Idag dro Zambia og Sor-Afrika gjengen, imorgen drar vi. Bussen har destinasjon Windhoek, der vi skal vaere i ei uke, foer vi drar til hvert vaart lokalsamfunn. Saa de neste ukene blir veldig spennende. Igaar spiste vi avslutningsmiddag paa en vingaard i naerheten, og det smakte som et dikt.
Dagen idag blir brukt til avslapping, reiseinnkjop og kanskje en bit sushi.

Vinterdagene har blitt varmere i det siste, og igaar ble Moyanasenterets badebasseng brukt flittig.

Spist siden sist; Struts og musling.

suuuuupa, supa-papa, samma-jamma-jaa, aaaaa-jaja.

Paarl

Sommeren i Norge va knallbra, jeg fikk gjort masse.
Naa er jeg paa plass i Afrika, naermere bestemt utenfor Cape Town, Sor-Afrika.
Drar videre etter neste helg, da venter Namibia.
Er midtvinters her, saa nettene er kalde, men naa skinner sola og det er ganske mye varmere enn da jeg syklet i regnet paa Arnoy for 1,5 uke siden.

Bor godt, sover godt, spiser godt og har truffet mange trivelige folk.

T.I.A.

Tar sommeren tilbake og reiser til Afrika!

Oslo, Ulvangen, Vega, Ulvangen, Namsskogan, Ulvangen, Arnøy, Tromsø, Oslo, Cape Town.

Verden er stille. Verden sover.
Haha.. Hadde det ikke vært for at kjøleskapet bråker så jævlig.
Jeg tar sommeren tilbake mens jeg venter på å reise på min hittil største reise.