Her om dagen tenkte jeg at det hadde kommet mer insekter i det siste, og da fløy det like gjerne ei flue langt opp i nesen min. Da jeg fikk den ut, så jeg at den dessverre hadde gått av med døden. Til tross for denne tragiske episoden, er ting bra i Tsumkwe. Jeg har ikke bare hatt besøk fra fluenes herre, jeg har også hatt besøk av snegler. Men jeg håper de nå har forlatt kroppen for godt. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk spiser snegler, og gjør det fremdeles ikke, etter at jeg ble invitert på den lokale lodgen, og ble servert snegler i hvitløkskremsaus. Holy McRonny. Jaja, jeg spiste uten å stille spørsmål. Og for å runde av seksjonen om reptiler, insekter og andre krypdyr, avslutter jeg med å nevne at jeg her om dagen måtte uskadeliggjøre en liten slange som lå og godtet seg foran porten til huset ’mitt’. Sneglespiseentusiasten som serverte meg de nydelige sneglene syntes dette var uhørt, da vedkommende elsker alle dyr. Jeg synes også at slanger, i likhet med haier, er veldig søte, men på en viss avstand da kanskje. Uansett. Jeg har gjort andre ting også. Vært i Omatako og drevet med idrett og soving i telt. Omatako er en liten plass, med et fint skoleområde og en høylytt og brei matrone. Jeg har også vært i Rundu på ei turnering for jenter. Kom vel ca. 300 jenter, og turneringa var vellykka. Her om dagen dro Gerrie og jeg ut i bushen, da han driver på med mye forskjellig, blant annet bytter han matvarer mot kunsten han selger i kirkens kunstbutikk. På denne måten får San-folket mat, og blir sysselsatt. Her i ’by-by-byen min’, bor det mennesker fra mange ulike ’stammer’, men der i bushen bor det bare San-folk. Neste uke skal jeg dra til skolen som ligger der. Den har to lærere og like mange elever. Neida, den har flere elever.
Problemet med min og Gerries tur ut i bushen var, som jeg glemte å nevne, at bakakslingen på bilen knakk, slik at jeg og noen andre måtte dytte bilen noen hundre meter, før Gerrie selv klatret opp i et tre, fikk dekning, og kontaktet en kar som kunne hente oss. Men turen ut i San-folkets rike var uansett fin, og jeg vet at det ikke finnes noen andre mennesker som dette folket andre steder på kloden. Jeg har selv lært meg noen få ord, på tross av at klikkingen er ei stor utfordring: god morgen, hvordan går det, flott og takk. Og et par til.
Jaja, håper dere har det bra, at kaffen er sterk og god og at veden er tørr.
Om to uker får jeg besøk fra Namsskogan, Omatjete og Rundu. Det blir veldig bra!
Kulan s’nær!
