What can I say?

Like foer paaske fikk jeg spoersmaal om aa vaere dommer paa en lokal skjoennhetskonkurranse. Og jeg sa ja. Hehe.. Jeg tenkte vel at dette var noe som var verdt aa faa med seg. Og det var det. Jeg dresset meg opp for anledningen, noe som fikk folk til aa faa hakeslipp, da jeg alltid er sett med shorts og t-skjorte. Konkurransen ble arrangert av laererne paa skolen her, og de serverte baade brus og brus+, slik at de som overvar tilstelningen, gamle som unge, var i et svaert fyrrig humoer. Vi var 4 dommere, men ei roemte underveis, mens en av de andre ble borte i en halvtime, da hun var politi og maatte ta seg av tumultene som oppstod. En slosskamp. Det startet ved at en mann smeiset til ei dame, foer folk kokte sammen. Heldigvis roet det seg, og man ku kaare en vinner. 8 jenter med brede smil, paa en catwalk av bord, i et meget slitent samfunnshus. Noe for seg selv. Men det hindret ikke en taarevaat vinner og ei uforglemmelig tilstelning.
I paaska dro eg tel Windhoek for aa vaere med naaen skandinava eg hadde blitt kjent med. Eg fikk skyss dit, og vi kjoerte dit med en bil med lealaus ramme, saa halvveis paa grusveien tel Grootfontein begynte frontruta aa slaa sprekka. Og etter naaen kilometer tel datt dela av ramma som hold vinduet fast av. Men vi berga oss tel Grooten, der vi kjoepte gaffateip. Saa etter naaen solide runda med teip holdt vinduet heilt fram. Va bare det at det regna inn da vi moette en regnbyge.
Paaskefeiringa va fin og avslappende, med poolvolleyball og gode venners lag.

Turneringa som egentlig skulle vaere i paaska, blei floetta tel 23.april. Saa uken etter paaske blei brukt tel forberedelsa. Bussen plukka oss opp klokka 4 paa natta. Guttan fra guttelaget va tidlig ute, 0250 hoerte eg naaen utafor vinduet som kviskreropte; «Hello, is there anyone here?»
Siden stroemmen ikke e tilstedevaerende om natta og fordi buss sjaafoeren forsov seg, satt halve fotbal-laget og eg en time paa kjoekkenet i lyset fra et stearinlys, foer vi kasta nista og utstyret i bussen og plukka opp de andre deltakeran. Bussturen va interessant, med en del stopp og lignende, men 14,5 time seinare ankom vi Oshakati. Turneringa ba paa baade opptura og nedtura, men Tsumkwe kjempa med nebb og kloer og viste at distriktsafrika ogsaa kan utoeve idrett.

Etter turneringshelga for eg tel Rundu for aa holde Workshop sammen med den frivillige som e der, og ho som e i Opuwo. Workshopen gikk bra, og i helga tok vi fri. Da dro vi bl.a med elvebaat paa Kavango elva, bada og noeyt utsikta. Vi saag ingen krokodille eller flodhesta, men mange tre-kanoa og flotte hus ved vannkanten.

No e eg telbake i Tsumkwe, og har tre-fire uke igjen av mitt opphold her. 10.juni flyg eg tel Cape Town, og ei og ei halv uke etter det tel Johannesburg. Snart begynne VM, og eg e spent.
Merke at eg har gaadd fra bokmaal tel nordnorsk her, men det e saant man maa regne me.

Hoere vaaren har kommet tel Norge, sjoel om det e sprette snoebyga. Men man staar han a regne eg me!

Viva la Nord-Norge!

Hvor skal jeg begynne? Jo, etter Swakopmund og foreldrene mine hadde reist, tilbrakte jeg helga i Windhoek sammen med skjeggete svensker og forfriskende svoemmebasseng. Og med airbassen paa magen. Tung-katunga-tung-katunga. Jeg dro ogsaa til verdens navle, Tsumeb, for aa henge ut/diksutere musikk med noen norske studenter. Etter to uker i Tsumkwe, med fotballtrening og filmseing, dro jeg tilbake til hovedstaden for workshoping. Og tilbrakte langhelga der, da det var nasjonaldag den 21. Den tjuende i rekka, da Namibia foerst ble selvstendig i 1990. Feiringa fant sted paa Independence Stadium, og celebre gjester som Robert Mugabe, Jacob Zuma og Raul Castro hadde tatt turen. I tillegg til presidenten, Hifikepunye Puhamba og ‘the founding father’, Sam Nujoma. Naa sitter jeg i Grootfontein og proever aa aarne meg skyss til Tsumkwe. Har jaffal backup for i morgen hvis ingen kjoerer idag. Er naa ca 2,5 mnd igjen foer end of service. Da baerer det til Sor-Afrika og VM. Gubbanoa!
Er fortsatt varmt her, men gaar mot vintertid.
Skulle egentlig vaere Kicking Aids Out Youth Sports Festival for U16 i Oshakati i paaska, men paa grunn av pengemangel er den flyttet paa ubestemt tid.
Og Bjorn Arve skal paa Converge konsert. Der har du mann som vet hva oerene skal brukes til.

Gratulere med overstatt bursdag, Namibia!

VIP – Verri Impurtant Pipel

Hei og haa, tanabreddens ungdom!
Naa sitter jeg mellom sanddynene paa kysten sammen med pensjonerte tyskere. Og det er ikke foreldrene mine jeg snakker om. Da de hverken er tyske eller pensjonerte. For jeg har nemlig faatt besoek av gamlingene! Veldig trivelig!
De kom forrige onsdag, uheldigvis kom bagasjen foerst paa torsdag, men alt gikk nesten som fot i hose. Vi har besoekt bushn, sett paa elfeantbaesj og truffet to flokker med villhunder. Veien var gjoermete som faa da vi kjoerte derifra, men vi hadde bra bil og god tid. Naa har vi forflyttet oss til Swakopmund. Her er det rolig stemning og sjoeluft/duft. Eneste problemet er at det ligger et tigerteppe paa det afrikanske rommet i leiligheta. Dette gjoer oss litt forvirret. Bortsett fra det spiser vi egg & bacon og koser oss glugg ihjel.
Og Namibia er plutselig full av norske og svenske folk, noe som gjoer at jeg svitsjer mellom norsk, svorsk, engelsk og namlish-afrikaans.

Mellom sanddyner og fjord:
«I don’t like reggae! I love it!»

Null stress i yogadress

Long time, no blog…
Ja, tida flyg daakker.. E ikke det at eg e lat, eller at eg kan skylde paa internettet den her gangen.. Ser at min partner in crime, unge herr Paulsen baade har bilder, linker, diskusjona m.m. paa sin blogg.
Det har eg dessverre ikke.
Men her kommer jaffal en oppdatering. Taalmodighet er en dyd, og alt det der.
Dagen foer igaar, altsaa loerdag, saag eg en heil sesong av the Tudors paa en dag. Det e ny rekord. Idag e eg paa bytur. Skal fremkalle bilda og sende litt post. Og spise usunn mat.
Men no kjem oppdateringa.
I november hadde eg besoek av mine ekstremt greie kompis, Georg, og hans meget hyggelige samboer, Kristin, samt dem heilt ok norske frivillige Sverre og Stine.. (hehe, eg bare tulla angaaende dem to sistnevnte, dem e aassaa veldig grei!)
Etter helg og workshop i Tsumkwe, for Georg, Kriz, Sverre og eg tel Etosha nasjonalpark.. Det va litt av en opplevelse. Masse dyr, inkludert et loeveangrep paa en springbok. Sverre og eg fikk se det mens vi satt ved et vannhull paa den eine lodgen. Great!
I desember dro eg tel Sor-Afrika. Der va det foerst paa UWC, foer Paulsen og eg dro paa ferie langs kysten. Port St.Johns va flott, vi va der 5 daga og slappa av og kasta frisbee. En hai spiste en mann der den dagen vi kom, saa blei ikke saa mye bading, mest bare skeptisk vassing.
Julaften blei tilbringt i Coffee Bay, og det va ei annerledes feiring. Julestemninga kom da dem ringte hjemmefra. Maten kan ikke seies aa staa i stil med pinnekjoett og riskrem, men ska spis dobbelt saa mye neste aar.
Nyttaarsaften va vi i Cape Town, en bra by aa feire inngangen tel det nye aaret.

No e eg altsaa telbake paa jobb, og har vaert det i tre uke. Om to uke kommer foreldran mine, det glede eg meg tel!

Ellers gaar 8o8’s & Heartbreak paa heavy rotation, ett aar for seint. Men bedre seint enn aldri.

Kaffen i Grootfontein e bra!

San-folkets rike

Her om dagen tenkte jeg at det hadde kommet mer insekter i det siste, og da fløy det like gjerne ei flue langt opp i nesen min. Da jeg fikk den ut, så jeg at den dessverre hadde gått av med døden. Til tross for denne tragiske episoden, er ting bra i Tsumkwe. Jeg har ikke bare hatt besøk fra fluenes herre, jeg har også hatt besøk av snegler. Men jeg håper de nå har forlatt kroppen for godt. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk spiser snegler, og gjør det fremdeles ikke, etter at jeg ble invitert på den lokale lodgen, og ble servert snegler i hvitløkskremsaus. Holy McRonny. Jaja, jeg spiste uten å stille spørsmål. Og for å runde av seksjonen om reptiler, insekter og andre krypdyr, avslutter jeg med å nevne at jeg her om dagen måtte uskadeliggjøre en liten slange som lå og godtet seg foran porten til huset ’mitt’. Sneglespiseentusiasten som serverte meg de nydelige sneglene syntes dette var uhørt, da vedkommende elsker alle dyr. Jeg synes også at slanger, i likhet med haier, er veldig søte, men på en viss avstand da kanskje. Uansett. Jeg har gjort andre ting også. Vært i Omatako og drevet med idrett og soving i telt. Omatako er en liten plass, med et fint skoleområde og en høylytt og brei matrone. Jeg har også vært i Rundu på ei turnering for jenter. Kom vel ca. 300 jenter, og turneringa var vellykka. Her om dagen dro Gerrie og jeg ut i bushen, da han driver på med mye forskjellig, blant annet bytter han matvarer mot kunsten han selger i kirkens kunstbutikk. På denne måten får San-folket mat, og blir sysselsatt. Her i ’by-by-byen min’, bor det mennesker fra mange ulike ’stammer’, men der i bushen bor det bare San-folk. Neste uke skal jeg dra til skolen som ligger der. Den har to lærere og like mange elever. Neida, den har flere elever.
Problemet med min og Gerries tur ut i bushen var, som jeg glemte å nevne, at bakakslingen på bilen knakk, slik at jeg og noen andre måtte dytte bilen noen hundre meter, før Gerrie selv klatret opp i et tre, fikk dekning, og kontaktet en kar som kunne hente oss. Men turen ut i San-folkets rike var uansett fin, og jeg vet at det ikke finnes noen andre mennesker som dette folket andre steder på kloden. Jeg har selv lært meg noen få ord, på tross av at klikkingen er ei stor utfordring: god morgen, hvordan går det, flott og takk. Og et par til.
Jaja, håper dere har det bra, at kaffen er sterk og god og at veden er tørr.

Om to uker får jeg besøk fra Namsskogan, Omatjete og Rundu. Det blir veldig bra!

Kulan s’nær!

Under Afrikas Himmel

Det nord-østlige Namibia er nå varmt. I går trodde jeg regnet skulle komme, da det lynte heftig i horisonten, men det er fortsatt klar himmel.
Helga i Windhoek var travel, men bra. Vi evaluerte de to første månedene og det var hyggelig å treffe igjen de andre frivillige og høre om deres erfaringer.
Siden sist har jeg også vært på konferansen i Kleindobe, der en del San-folk møttes for å diskutere ulike ting i lokalsamfunnet, bl.a hvem som skulle få beholde jobbene sine, og hvem som måtte vike plassen. I tillegg er det et tema at Herreroene i nabolandsbyen har klipt over gjerdet og ført kyrne sine over hit på grunn av bedre beite.
Den helga var det også begravelse her, med gnu-slakting i oppkjørselen og musikk og dans hele natta lang. Jeg deltok ikke i nattas ete- og danse-gilde, men sov som en stein.
Det har også blitt dannet et nytt fotball-lag her, med det klingende navnet ’Golden Stars’.
Sweeper er ennå foretrukket fremfor flat firer, noe som bloggens redaksjon vil prøve å gjøre noe med fortest mulig.
Ennå ikke noen elefantobservasjoner, til tross for at jeg satt og speidet ved et vannhull i et par timer, en søndag for et par helger siden. Det eneste vi så var gribber. Men det må sies at jeg så noen flotte baobab-trær, områdets eneste åser og var ved grensa til Botswana.

I helga blir det treningskamp og klimpring på min nye (bittelille) gitar.

Og kanskje et par episoder av ’True Blood’.

Het`n mooi dag!

Skolestart og varmere vær..

Siden sist har skolen startet opp igjen i Tsumkwe. Dette medfører at mange flere har kommet og drevet idrett om ettermiddagene. Onsdag var det også åpning av den nye barneskolen her, og det kom en god del folk til åpningsseremonien. Gerrie, som jeg bor hos, utdanner seg for å bli pastor, og han åpnet det hele med en preken på det lokale språket. Dette var for meg høydepunktet, sammen med kulturinnslagene, da de statssendte var mer opptatt av å prate om sin egen fortreffelighet, mens disse innslagene var til, og av, folket skolen virkelig er bygget for. Skolen er for øvrig bygget med kinesiske midler, og er en Kina – Namibia friendship school.
Jeg har nå vært over en måned her, og jeg må si at ukene flyr fort unna. I helgene slapper jeg mest av, selv om det denne helga ble spilt treningskamp mellom Safari Young Ones og skolelaget.

For et par uker siden ble det drept en slange utenfor huset her. Det viste seg senere at den ikke var giftig. I tillegg har det gått med èn kakkerlakk og en del mus etter hvert som jeg har blitt mer beslutningsdyktig.
Forrige uke var det også fullmåne, og det var ikke så altfor mørkt å gå ute etter at elektrisiteten ble slått av om kvelden. Nå er ikke månen å se på himmelen, og det er helt mørkt og stille ute, bortsett fra spredte bjeff og musikken fra barene.
Denne uka skal det være et møte i en av landsbyene utenfor Tsumkwe, og jeg skal prøve å komme meg dit i slutten av uka. På den måten kan jeg treffe folk fra de ulike landsbyene og informere om hvem jeg er og hva jeg driver med.

Om 2,5 uke drar jeg en langhelg til Windhoek på workshop, men frem til da blir jeg her og fortsetter med det jeg har begynt på.

Begynner å bli bra klestørk her nå.

Ha en fin dag!

…er igang

Oppholdet i Tsumkwe er nå godt i gang, og denne uken har vi startet med litt idrettsaktiviteter. I går kom det til og med en ridende på et esel til volleyballtreningen. Selv om Tsumkwe ligger 4 timer unna nærmeste by, føler jeg meg ikke isolert. Landsbyen har det meste, og selv om internettet er litt tregt, fungerer dette også fint i morgentimene. Forrige uke tok Gerrie, faren i huset, rifla fatt og dro på gnu-jakt. Hans jakt var vellykket. I natt måtte også jeg ut på jakt, etter at jeg våknet opp klokken tre på natten av at jeg hadde selskap i senga. Den lille musa var absolutt ikke fanget, selv om høyden ned sikkert var ti ganger dens egen. Den bare spratt opp i lufta, uredd for høyden, og landet fjellstøtt på gulvet. Men dette, kall det tigerspranget, satte meg ikke ut av spill, og jeg pilte etter med hodelykt og sandal. Etter noen minutters jakt, måtte jeg derimot vende slukøret tilbake til senga. Men de neste timene sov jeg uforstyrret.

Ettermiddagene blir altså for tiden brukt til enten volleyball eller fotball. Og kveldene tilbringes klistret foran skjermen, sammen med den fantastiske, mexicanske dramaserien `Lorenzo`s wife`. Sjelden har vel dubbing fungert så bra som i dette tilfellet, og jeg må si at serien har det meste. Mandag kveld viste også NBC, den nasjonale tv-kanalen, Liverpool – Aston Villa direkte. Jeg gledet meg skikkelig til å se årets første Liverpool-kamp for mitt vedkommende, men forsvant inn på rommet med halen mellom beina like etter kampslutt. Heldigvis var det hele fort fortrengt.

Ellers er det te, bok og solskinn. Og peanøttsmør.

Opuwo – Oshakati – Oshikango – Rundu – Grootfontein – Tsumkwe

Etter noen fine dager i Opuwo, gikk turen videre til den nokså store byen Oshakati, hovedsetet i nord. Bodde greit og spiste pitsa. Etter ei natt der, kjørte vi videre til Oshikango og Rundu. Oshikango er en by på grensen til Angola, og en virkelig melting pot. Lange rekker av trailere står på vent for å kjøre til Angola med billige varer, og mennesker går hele tiden over grensa med store kurver. Selve byen har nesten blitt kinesisk, Namibia Dragon City. Fra Oshikango til Rundu ventet nærmere 400 km med sandvei. Selv om vi kjørte en hvit Toyota, som er mer enn vanlig i landet, punkterte vi vel halvveis. Men vi var effektive dekkskiftere, og Isa fant til og med hjulkapselen.
Rundu er en fin by som har det meste. De to siste nettene der bodde vi meget fint, rett ved grenseelva. Selv om det ikke ble tur over grensa denne gangen, håper jeg anledningen vil by seg igjen.
Før vi tok fatt på grusveien til Tsumkwe, kjørte vi innom Grootfontein for å fylle drivstoff på bil og kanne, siden det ikke alltid er bensin å skaffe her. Og sent utpå lørdags ettermiddag kom vi hit. Jeg bor nå sammen med en hyggelig familie i et stort og fint hus. Hadde første dag i min nye jobb på idrettskontoret her i dag. Tsumkwe er et lite tettsted, men blir sakte, men sikkert større. Aggregater forsyner stedet med elektrisitet, så for å spare, er strømmen borte fra 14 til 17 og fra 22 til 06. Jeg har fått en flott velkomst her og har allerede møtt mange hyggelige folk. Og med litt øving lærer jeg meg kanskje ei setning eller to på det lokale språket.

Har glemt å gå med sokker i sandalene, så har fått sandalskille.

Windhoek – Khorixas – Opuwo

Nå er jeg i Himbaland. Etter vi la ut på de utrolig snorrette veiene her i landet, har vi vært innom Khorixas, en ganske stor by med sine egne Khorixas-taxier, nemlig kjerre dradd av tre eseler.
Selv om sjåføren hardnakket påsto at han så en elefant mellom Khorixas og Opuwo, har jeg vanskelig for å tro det, da jeg speidet hele veien, bortsett fra de fem minuttene jeg studerte innsiden av øylokkene.
Her Opuwo bor himbaene, dimbaene og herreroene. Det er utrolig fascinerende å se himbaene rundt om i gatene her, kledd i lær fra geit og rød etter å ha smurt seg inn i en blanding av dyrefett og en spesiell type knust stein, som beskytter både mot varme og kulde.

Bor nå i kjelleren hos en prest, og drar videre mot Ohasakati i morgen.
Etter Oshakati venter Rundu i nord-øst, der ei elv danner grensen over til Angola.

Alt vel!

http://en.wikipedia.org/wiki/Himba